De som kjenner meg vet at jeg har eksperimentert med dietter, livsstilsendringer, treningsformer og kosttillegg fuglene vet hvor lenge. Jeg kjenner folk som kan mer enn meg om nesten alt jeg nå skal skrive om, så dette er mer mine erfaringer uhjelpsomt oppsummert enn en vitenskapelig artikkel. Hvis du sitter og rister på huet mens du leser, så kan det godt hende du har rett. (Jeg vil påstå at du har funnet en ufattelig ueffektiv måte å kommunisere over nett på, men rett har du sikkert.)
Den siste tida har det vært en real fest å lese dagbladet om temaet lavkarbo, med hjelpsomme overskrifter som
og
eller
eller
og det er forsåvidt greit; folk vil tydeligvis lese om temaet, og Dagbladet står villig til tjeneste. VG står selvsagt i kø for å være rakt uenige, så man kan velge fritt hva man vil skal være sant
(et cetera ad nauseum...)
Og diskusjonene raser videre på facebook. Venner av meg kan fortelle med rasende sikkerhet enten at lavkarbo fucker deg opp, at det er en farlig ekstremversjon av gode matvaner, eller at det funket for dem, at det virker... ei stund - men så kommer vekta tilbake... kolesterol nei, kolesterol ja.... fy, flott... enkelt, vanskelig... hjernekapasiteten går ned, går ikke ned, går opp... De fleste har en eller annen mening om det.
Her er min:
Jeg var på lavkarbodiett (ekstremversjonen som kalles ketogenisk diett, der jeg spiste så godt som null gram karbohydrater om dagen), under opptrappinga til Dunderland. Jeg hadde bestemt meg for hvordan jeg ville karakteren min skulle se ut, og kom meg dit på fett og proteiner. Jeg hadde vært i hardtrening en måned eller to i forveien, men merket drastiske endringer da jeg kuttet carbsene.
(avbildet: drastiske endringer.)
Jeg hadde hørt historiene om hvor slappe folk følte seg i begynnelsen av dietten, men etter et par dager der kroppen min helt tydelig savnet heksehyl og festkarameller, merket jeg ingenting til det. Jeg hadde flust med energi, og alle cravings jeg fikk etter harde treningsøkter, var etter seterrømme, smør, ost, kjøtt eller bacon. Dette tok jeg til meg i store porsjoner, og var en lykkelig matmons. Dagen jeg fant ut at baconcrisp ikke bare var tillatt men viden kjent som lavkarbogodterier, var høydepunktet mitt i Feb 2011 :-)
Etter at filmingen var ferdig, innfridde jeg løftet mitt til meg selv om en uke med godterier og pizza, pasta, stekt potet og alle gode tings som hadde blitt nektet meg. Dette ble om til en god måned med oppfetning, men jeg må si det var en lykkelig måned, og ikke rent uventet. Alt i alt opplevde jeg ketosetida mi som en fungerende metode for å oppnå et spesifikt mål på kort tid.
Det som slo meg negativt som bare flaksende faen med dietten, var nettopp reaksjonene jeg nevnte litt tidligere. Alle hadde en "velinformert" mening om mine matvaner, og veldig, veldig mange gikk tilsynelatende ut ifra at jeg ikke hadde det selv. En hver lunsjpause kunne bli om til foredrag fra mennesker, ikke nødvendigvis imponerende i egen levestil, om hvor farlig det jeg gjorde var - og om jeg skulle svare på tiltale ble jeg møtt med en avvisende "nei, det er da ditt valg - jeg bryr meg ikke", eller en "åh, du snakker jo om dietten din hele tida."
Jo.... du har rett - jeg hadde samtaler om dietten min mer enn de fleste andre; de trengte bare snakke om den en eller to ganger hver, mens jeg måtte svare til hele hurven som spurte, en eller to ganger per stykk. :-P Alt i alt en slitsom opplevelse.
Men sannheten er jo det... at i de aller fleste tilfellene hadde de rett, på et vis. Ja, noen snakket kanskje mer ut ifra innbygget jantelov enn medisinsk bekymring, og nei, de fleste hadde nok ikke verken opplevd eller lest så mye som de gav uttrykk for.... men alt i alt, selv om det funker, er ketose en ganske tøff påkjenning for kroppen.
Men det visste jeg.
Jeg hadde lest meg opp på hva jeg gjorde. Nei, man kan ikke leve livet ut på fett og proteiner uten å skade indre organer, og ja vekta kommer tilbake hos de aller aller fleste. Jeg vet dette intimt. Det morsomme er jo at de samme som forteller deg om hvor dum dietten din er, like ofte er røykere som ikke-røykere, helgefestere som avholdsmenn. De spiser kanskje ikke ketogenisk, men kom ikke å fortell meg at ikke det motsatte - fullstendig likegyldighet i forhold til karbohydratene - er noe sunnere. Du lever ikke lengre 20 kilo overvektig enn jeg gjør på lavkarbo....
Jeg skriver ikke dette for å få ventilert min frustrasjon, men for å forklare hvor frustrerende det kan være å være på diett. Hvorfor bryr det folk så mye hva andre spiser? I manges tilfelle tror jeg de føler seg satt i sammenligning; hvis han/hun legger så mye energi i å spise "riktig", hva sier det om mine valg? La meg i allefall vise at det er et valg, og ikke bare utenksomhet, ved å kritisere.
Det er jo også ikke til å unngå at vil lever i en utseendefiksert kultur. Men samtidig er vi fiksert på ikke å fiksere på utseendet vårt - da er vi jålete. Og for de heldige, genetisk slanke er det sikkert mulig å ikke tenke over hva de pakker i seg under koldtboret, men hvis jeg selv ikke tenker over det, så spiser jeg hele koldtboret. Duk og bestikk inkludert. Tidligere år taklet jeg dette som Jason Statham og utallige andre slanke kjendiser - ved å telle kalorier. Jeg hadde en sånn liten svart kalenderbok, og skrev ned alt jeg puttet i kjeften, og stoppet ved 2000 kcal dagen. Det at man legger på seg om man spiser flere kalorier enn man forbrenner og tar av seg i motsatt tilfelle er nokså uoverkommelig, så dette virker som en grei diett i utgangspunktet.
Problemet med dette er hver jævla familiemiddag man er på, det at man må ha den lille boka si til en hver tid, at det sier ingenting om de forskjellige næringsgruppene.... men viktigst av alt - det gir liten effekt i forhold til arbeidsmengden. Det er en helvetes jobb (spesielt var det det før apps og ubegrenset internett på telefonen - for kjappe kalorisøk). Ketose, til motsetning, er jævli enkelt. Du har to grupper mat: ja-mat og nei-mat. Ikke spis nei-mat, spis ja-mat, og - med et minimum av selvbeherskelse - så går man ned i vekt eller fettprosent (alt ettersom hvor mye man trener).
Det er klart hvorfor folk velger dette. Jeg kommer ikke til å gjøre det mer selv, men om noen spør meg om en enkel metode for å miste vekt, så nevner jeg det hver gang. Hjertet grøsser nok over fettmengden, og nyrene over proteinene, men for å fikse julevommen så er det kjapt og enkelt.
Selv har jeg gått over på en "intermittent fasting"-diett som heter leangains. I stedet for seks småmåltider spredt utover dagen, spiser jeg to til tre store måltider innen et 8-timersvindu, og faster resten av døgnet. På treningsdager spiser jeg karbohydrater, proteiner og begrenset med fett, på hviledager proteiner, fett og begrenset med karbohydrater. (For mer info om programmet, sjekk http://rippedbody.jp/ - nettsiden til treneren min i Japan.) Jeg har rett og slett funnet ut at den enkle løsninga ikke er sunn nok og varig nok for de ekstreme resultatene jeg setter som mål. Jeg har ikke vært på programmet lenge nok til å si om det funker, men det virker veldig oversiktlig og enkelt, og jeg skal si ifra hva jeg finner ut.
Jeg tror ikke det er lett å konkludere noe i den evige diett-debatten (hvilket er grunnen til at DB og VG får fortsette i det evige med sitt), men jeg kan forsøke å konkludere mine egne syn i det aller minste:
Vi er priviligerte nok til å sitte i et land der hvor slank man er kan være en målestokk på skjønnhet og velstand. Det er klart at dette, sammen med den nær-ubegrensede tilgangen vår på mat, kan skape slanke- og helsehysteri. Det er veldig, veldig mange som påstår de har "rett" i denne debatten, fordi å ha rett betyr kunder og penger for industrien, og selvbekreftelse for de som følger et opplegg - men det er veldig få som klarer å leve opp til idealene vi setter.
Det viktigste man kan gjøre, i min mening, er å støtte opp under folks intensjoner. Vil de miste noen kilo - det skal jeg ikke komme i veien for; vil han se ut som Hulk Haugen eller Brad Pitt - stilig med høye ambisjoner! I tillegg burde man unngå som pesten å snakke som en autoritet om temaet hvis man ikke er en jævla autoritet - det er for mye uenighet i feltet for den slags. Jeg har opplevd på kroppen hvordan konstant kritikk av eget opplegg føles; jeg lover at det stresset skadet hjertet mitt mer enn det jævla kolesterolet.
Men om det er for vanskelig å holde kjeft og du har en venn som spiser lavkarbo, ikke kast poteter, pasta og ris etter dem; finn et kompromiss i ditt hjerte - kast nøtter og feit fisk.
